Generasjonskontrakten mellom oss og våre barn.
Å legge til rette for at våre barn og barnebarn skal få en trygg framtid og en velferdsstat minst så god som dagens, er en av våre viktigste oppgaver fremover. Det er svært kostbart å drive en velferdsstat, og det vil det også være i framtida. Derfor er det vår plikt og oppgave å forvalte de ressursene vi har i dag på en slik måte at de som kommer etter oss også får ta del i denne rikdommen. Det er dette vi kaller generasjonskontrakten – kontrakten til våre barn og barnebarn om at vi skal ta vare på og forvalte samfunnet på en god måte.
Vi som lever i dag, må dekke våre behov uten å ødelegge kommende generasjoners mulighet til å dekke sine. Ikke bare våre barn, men også deres barn og barnebarn.
Derfor må vi føre en ansvarlig økonomisk politikk, hvor vi ikke låner for mye av våre barn gjennom en for stor bruk av oljepengene.
Det krever også at vi forvalter naturen og de ressursene vi har arvet fra våre foreldre og besteforeldre på en god og bærekraftig måte.
Det siste året, med finanskrise og stor frykt for økt arbeidsledighet, har bruken av oljepenger økt. Den såkalte handlingsregelen, som sikrer forutsigbar bruk av oljepenger, åpner for økt oljepengebruk i dårlige tider, mot at vi bruker mindre i gode tider. Slik har Norge kommet seg igjennom finanskrisen på en god måte, og vi har klart å holde arbeidsledigheten på et forholdsvis lavt nivå.
Men skal vi sikre våre barn en god og trygg framtid, er vi nå nødt til å bruke mindre penger framover, slik at denne formuen også kommer neste generasjon til gode. Dette er også nødvendig for at de skal klare de store utbetalingene til pensjon og omsorg for vår generasjon. Vi må også unngå at temperaturen i norsk økonomi blir for høy, og at vi får en særnorsk høy rente. Dette vil ramme arbeidsplassene i konkurranseutsatt næringsliv og øke lånebelastningen for kommunene og de mange som har store lån til egen bolig.
Vår oljeformue har betydd og betyr mye for muligheten til å bygge den velferdsstaten vi har.
Vi må likevel ikke glemme at arbeidskraften betyr ti ganger så mye som oljeformuen. Dersom vi over tid klarer å øke avkastningen av arbeidskraften med bare én prosent, vil det matematisk tilsvare en "rente" av oljeformuen på hele 10 prosent.
Vår velferdsmodell hviler på ryggen av arbeidslivet, og det er arbeidslivet som bærer generasjonskontrakten. Velferdsmodellens framtid blir avgjort av utviklingen i arbeidsmarkedet og av vår evne og dyktighet til å ta vare på og foredle arbeidskraften. Det er ikke oljeformuen, men din og min arbeidsinnsats som er vår viktigste formue.
Det har vært og er en nær sammenheng mellom velstandsutviklingen og tilgang på nok og velkvalifisert arbeidskraft. Tidligere finansminister Erik Brofoss sa i 1946: "vi lever ikke av andres, men hverandres arbeid". Dette gjelder fortsatt.
Av finansminister Sigbjørn Johnsen og stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen (Ap)
05.02.2010
